“Jeg tenker på når jeg vil kunne se verden igjen”

“Jeg kan ikke gjøre noe,” sier Zamurrad. “Jeg sitter bare hele tiden. Jeg er ingen nytte for familien min.”

“Mannen min jobbet før synet mitt forsvant; jeg laget mat til ham og familien min, vasket huset og klær, gjorde oppvasken og sydde. Jeg pleide å gå til markedet på egenhånd. Nå kan jeg ikke gå ut på grunn av synet. Jeg falt da jeg gikk ut for et par måneder siden, og etter det har jeg ikke prøvd å gå ut igjen.

Å ikke være i stand til å ta seg av familien gjorde henne også veldig deprimert. “Jeg tilbringer dagene i senga. Jeg er alltid bekymret for helsa og hjelpeløsheten min. Jeg tenker på synet mitt og når jeg vil kunne se verden igjen. Jeg tenker også på livet etter døden, og noen ganger har jeg lyst til å bare rømme – rømme fra disse omstendighetene. Jeg vil komme meg ut av denne situasjonen.”

Zamurrad var fra seg av bekymring, men en dag fortalte en nabo at det var mulig å få gratis operasjon på et sykehus støttet av Sightsavers. “Naboen min fikk behandling på sykehuset,” sier Zamurrad. “Jeg fikk vite at det var håp og at jeg kunne få kostnadsfri behandling.”

Men hun trengte fortsatt penger for å komme seg til sykehuset. “Vi satt med tomme hender,” forklarer Tariq. “Vi hadde ikke penger til transport – returbilletten koster ca. 300 rupees hver (ca. 20 kr) og vi hadde ikke dette”.

Etter et par måneder i nesten total blindhet klarte ikke Zamurrad mer. Hun overtalte Tariq til å gå på jobb i noen få dager, og lovet at hun ikke ville røre på seg mens han var ute. Han gikk med på forslaget og klarte å skrape sammen pengene for reisen.

Ekteparet kom seg endelig til Sightsavers’ partnersykehus, LRBT, hvor de fikk den gode nyheten om at Zamurrad kunne bli operert. Ansiktet hennes lyste opp. “De sa at synet mitt ville komme tilbake og at alt vil gå bra – jeg ble utrolig glad når de fortalte meg dette. Jeg vil gjøre jobben min. Nå er vi avhengig av alle andre, men etter denne operasjonen vil jeg være i stand til å gjøre alt selv. Jeg er lykkelig over at jeg vil overvinne dette.”

Neste dag var Zamurrads datter Rania sammen med henne da bandasjen forsiktig ble fjernet og øynene hennes undersøkt. Et stort smil bredte seg over ansiktet hennes idet legene flyttet seg og hun snudde seg for å se datteren. Hun påpekte umiddelbart alle detaljene hun kunne se, og familien hennes kunne nesten ikke tro hvordan synet hennes hadde endret seg så raskt.

“Så snart bandasjen ble fjernet så jeg et utrolig vakkert ansikt: Rania. Hun var så nydelig – når jeg studerte ansiktet hennes synes jeg hun hadde forandret seg litt.”