“Nå vet jeg virkelig hvilken gave synet er”

Vi møtte Arif første gang i Bangladesh i 2005, da han var fem år gammel. Han hadde da to grå stæroperasjoner støttet av et Sightsavers-program i Dhaka.

Vi har holdt kontakten med ham siden. Så vi har hørt om livet hans og at han fullførte utdannelsen sin og begynte å jobbe som sjåfør.

Arifs operasjon hadde ikke bare innvirkning på hans eget liv, men også på hans familie og naboer, hvorav enkelte har søkt behandling for sine egne øyeproblemer etter å ha sett hvordan det gikk med ham.

Selv om Arif fortsatt står overfor utfordringer i livet sitt, har mulighetene som kom etter øyeoperasjonene endret fremtiden hans på en umålbar måte. Arif deler sin historie og sine minner fra sine synsforbedrende operasjoner.

“Jeg ble veldig glad den dagen jeg fikk operasjonen. Jeg var spent – jeg løp inn på operasjonssalen. Så hoppet jeg opp i sengen, og fikk bedøvelse i munnen og nesen min. Deretter mistet jeg følelse. Jeg ble redd av det. Dagen for den andre operasjonen var jeg redd for å gå inn. Jeg sa at jeg ikke trenger operasjonen. [De ga bedøvelsen igjen] så vet jeg ikke hva som skjedde før jeg fikk følelse tilbake.

“Den første dagen var Joanna Lumley der for å fjerne bandasjen min [en britisk skuespillerinne som besøkte et av Sightsavers’ programmer i Bangladesh i 2005. Arif omtaler henne som «tante»]. Jeg var veldig glad for å se henne. Siden jeg liker biler, hentet hun mange lekebiler jeg kunne ha i sykehussengen min.

“Jeg begynte å leke med bilene. Vanligvis gjør det vondt når bandasjen fjernes – men jeg var så opptatt med å leke med biler at jeg ikke kjente noe smerte!

“Først så jeg tante Joanna, deretter så jeg min mor og far. Jeg var veldig glad. Etter at jeg kom hjem, hadde jeg ingen problemer med studiet mitt eller med å leke. Etter [min operasjon] hørte jeg at min bestemor [en kvinnelig slektning Arif omtaler som ‘bestemor’] også ble operert i øynene. Bestefaren min dro dit [til sykehuset]. Legen sjekket øynene hans og tok ham med til Narsingdi for operasjonen.

“[Da jeg ble noe eldre], sluttet jeg å studere. Foreldrene mine prøvde å få meg til å studere igjen, men jeg mistet interessen. Drømmen min var å kjøre bil. Jeg dro til Dhaka og tenkte, hvilken jobb skal jeg ha? Og da valgte jeg å kjøre.

“Foreldrene mine ville ikke at jeg skulle være sjåfør. De sa at det ikke er trygt. Jeg sa til dem, greit, jeg vil ikke kjøre. Jeg ønsket å bli sjåfør inni meg, ingenting annet. [Til slutt] sa jeg til moren min og faren min og onkelen min at jeg ville lære å kjøre bil. De ble enige og da lærte jeg å kjøre bil. Jeg har jobbet som sjåfør de siste fem årene.

“Min fremtidsplan er å reise til utlandet. For å kunne reise til utlandet, tok jeg en medisinsk undersøkelse. Jeg fikk et dårlig resultat på høyre øye, så det er vanskelig for meg. Hvis jeg ikke kan reise til utlandet, vil jeg lete etter en bedre jobb. Hvis jeg får en jobb i et selskap og så sparer penger, kan jeg kjøpe en bil for å leie den ut. Da reiser jeg hjem igjen.

“Jeg forsto det ikke som barn, men nå forstår jeg virkelig hvilken gave synet er. Du kan ikke ignorere øynene, for øynene er uvurderlige.”

Bilder © Sightsavers/Reza Shahriar Rahman