Hvordan kulturell bevissthet kan bidra til å bekjempe NTDer

I løpet av tre dager lærte jeg direkte fra tjenestemenn i programmet og helsedepartementet, observerte aktiviteter rettet mot å eliminere neglisjerte tropiske sykdommer (NTDer) og søkte å forstå virkningen av arbeidet vårt.

Etter å ha tatt et fly og en lang reise med bil, ankom jeg Benue, en delvis urban region i det nordlige sentrale Nigeria. Benue er hjemsted for en mangfoldig gruppe mennesker og kulturer, i en stat kjent som nasjonens matkurv.

Mitt første besøk var hos Benue State Health Ministry. Statens koordinator for NTDer, Terhemba Mark Debam, fortalte meg at regionen en gang var endemisk for trakom, elveblindhet og lymfatisk filariasis (LF). Men gjennom støtte fra Sightsavers og andre partnere har Benue nå eliminert trakom som et folkehelseproblem, og overføringen av elveblindhet antas å ha blitt avbrutt.

Jeg lærte av Terhemba at den mangfoldige befolkningen gjenspeiles i statens tilnærming til helsetiltak. Ved å bruke modellene for distribusjon av NTD-behandlinger og folkehelsekommunikasjon for å illustrere dette poenget, forklarte han hvordan den blandede landlige og delvis urbane demografien krever forskjellige strategier for å sikre at ingen blir utelatt.

Å kommunisere om NTDer til de tre store etniske gruppene og minoritetsstammene i staten er en utfordrende oppgave. For innbyggere på landsbygda innebærer dette å ta i bruk materialer som retter seg mot den spesifikke lokalbefolkningen og radioreklamer, mens urbane innbyggere nås gjennom digitale medier.
Strategien for å levere behandlinger er også forskjellige for de ulike populasjonene. I landlige områder distribueres medisiner til lokalsamfunn gjennom hus-til-hus massemedisinsk administrering (MDA).

Denne tilnærmingen er ikke effektiv på egenhånd for å nå befolkningen i større byer. I stedet har departementet opprettet områder i offentlige bygg hvor byboere kan gå inn for å få behandling. På et av disse stedene fikk jeg mine første behandlinger noensinne for elveblindhet og LF.

Mitt neste stopp var Mbaatsongo, en landlig bosetning i Gboko-distriktet i Benue State, hvor jeg så en massemedisinsk administrering mot elveblindhet finne sted. Denne utføres vanligvis av frivillige som er opplært til å distribuere medisiner i lokalsamfunnene deres. Der møtte jeg Moses Ateh, som har meldt seg frivillig i denne rollen med Sightsavers i tre år.

Jeg så ham på hans daglige runder hvor han målte folk med dosestangen for å bestemme riktig dose medisiner, administrerte ivermektin-tabletter og fylte ut loggboken hans. Det var tydelig at medlemmer av lokalsamfunnet ikke er passive mottakere. De var livlige – pratet med Moses, ropte til husstandsmedlemmer og naboer som ennå ikke hadde tatt medisinen, og irettesatte de som allerede hadde fått behandling fordi de tok en dobbel dose.

Jeg ble fascinert av å høre en kvinne i femtiårene spørre på den lokale dialekten: «Hva med den hvite, søte?» Etter å ha hørt oversettelsen, skjønte jeg at hun snakket om albendazol, en tablett som brukes til å behandle LF med en litt søt smak. Hun visste om behandlingsrundene og forsto at begge medisinene vanligvis administreres sammen, noe som er tilfellet i en stat som Benue, hvor elveblindhet og LF begge er endemiske.

Sightsavers’ programansvarlig Abraham Aba fulgte meg på turen. Mens vi fulgte med på massemedisinsk administrering, oppdaget jeg noen av utfordringene.

Den første utfordringen er aldersforskjellen i loggbokpostene. De fleste på landsbygda har ikke rede på alder eller bursdager. Vi ble ofte møtt med blanke blikk, hodeskraping eller gjetting hver gang Moses spurte om alderen deres. For barn er en nøyaktig alder viktig for å sikre at vi ikke gir medisiner til barn under fem år. Det kan også påvirke journalføringen, ettersom helsedepartementene bruker denne prosessen til å samle inn befolkningsdata. Senere møtte jeg Mbaember, som ikke kunne huske alderen sin, men underholdt oss med sin historie om å gifte seg under den nigerianske borgerkrigen, noe som fikk oss til å tenke at hun måtte være i syttiårene.

Den andre utfordringen er usikkerhet. Da vi kom til en av husstandene, møtte vi en ung mor omringet av nesten tolv barn, hvorav halvparten nettopp hadde blitt fordrevet fra et nabosamfunn på grunn av bonde-gjeterkonflikter. En plutselig befolkningsvekst på grunn av flytting kan bety medisinmangel og sosioøkonomiske vanskeligheter for tidligere stabile regioner.