“Jeg er ikke lenger kvinnen han pleide å synes synd på”

Da Sylvia mistet synet, mistet hun også barna sine.

Hvis du måtte tilpasse deg det å bli blind i en alder av 20 år, ville du sannsynligvis stole på å få kjærlighet og støtte fra familien din til å møte utfordringen. Men slik gikk det ikke for Sylvia.

“Før jeg ble blind, elsket mannen min meg,” sier hun. “Da jeg ikke kunne se mer, sa han at jeg hadde blitt ubrukelig, og at han måtte amme meg som et barn. Han begynte å mishandle meg, og jeg bestemte meg for å forlate ham.”

Mannen hennes beholdt deres to døtre: Holdninger i Uganda til mennesker med funksjonshemminger medførte at ingen trodde Sylvia ville være i stand til å passe barna sine. Hun ble nektet å besøke dem, og hennes eneste kontakt med barna var en og annen telefonsamtale. “Jeg ba ham ta dem med for å se meg,” sier hun, “men han nektet.”

Det å miste tilgangen til døtrene sine var utrolig vanskelig for Sylvia å forholde seg til. Den eneste kontakten hun fikk var sporadiske telefonsamtaler. Etter hvert som dagene gikk, savnet hun hvert eneste øyeblikk av barndommen deres. Det var ingen andre grunner enn fordommer og diskriminering som gjorde at hun ble frarøvet kontakten med barna. Det finnes ingen ord som kan oppsummere hvor urettferdig det er.

Ikke overraskende mistet Sylvia alt håp. Hun forteller oss at hun flyttet tilbake til foreldrene sine, men tok ingen initiativ for å lete etter jobb. Nå var hun overbevist om at hun var ubrukelig og ikke kunne gjøre noe. Hun oppholdt seg innendørs fordi hun var for redd til å bevege seg ute. Vennene hennes falt også bort, de ville ikke vise seg sammen med henne ute blant andre.

Etter å ha begynt å strikke og se hva hun kunne produsere, vokste Sylvias selvtillit enormt. “Jeg sluttet å se på meg selv som en verdiløs person,” forteller hun. Hennes økende selvtillit ble også hjulpet av nye vennskap med andre studenter. Gjennom studiet hadde hun møtt og knyttet seg til Emilly og Jennifer, som hun nå deler felles hjem med.

Hun beskriver hvor godt det fungerer: De tre damene kjenner hverandres styrker og ferdigheter. Emilly, som har en fysisk funksjonshemming, synes det er vanskelig å hente vann, så Sylvia og Jennifer henter vann sammen mens Emilly lager mat. Deretter tar Sylvia oppvasken mens Jennifer mopper gulvene.

For Sylvia har Connecting the Dots ikke bare ført til ferdigheter, vennskap og sysselsetting. Det har også gitt en fornyet følelse av egenverdi og sterk vilje til å bane vei for andre mennesker med nedsatt funksjonsevne – og inspirere dem.

“Det er så mange funksjonshemmede der ute som ikke har fått en sjanse, som er stemmeløse,” sier hun.

“De fleste foreldre føler seg flau over et funksjonshemmet barn, så de skjuler oss for offentligheten. Folk som meg som har utviklet nye ferdigheter blir en sterk stemme om håp til andre funksjonshemmede som er utstøtt og marginalisert.”