Liberia fem år etter: redde syn i kjølvannet av ebolaepidemien

For fem år siden, den 23 mars 2014, rystet nyheten om et dødelig ebolautbrudd i Vest-Afrika verden.

Liberia var et av landende som var hardest rammet. Minst 10 675 personer ble smittet, 4809 mennesker døde, og et allerede svakt helsesystem var under en enorm belastning.

I dag er landet i ferd med å gjenoppbygge dette systemet. I november 2018 åpnet en ny øyehelseklinikk i Phebe nord i Liberia; et integrert parasitt- og øyehelseprogram har blitt lansert i skolene; og det er lagt et fornyet press på å levere nødvendige behandlinger for elveblindhet.

Lincoln Gankpala, en helseteknikker fra det liberiske helsedepartementet, fronter behandlingsprogrammet for elveblindhet som organiseres av Sightsavers i samarbeid med det liberiske helsedepartementet, og som finansieres av IZUMI Foundation.

Her deler han sine erfaringer med å behandle elveblindhet før, under og etter ebolautbruddet, og forklarer hvordan det å utrydde denne ødeleggende sykdommen igjen er på toppen av landets agenda.

“For fem år siden hørte jeg nyheten om ebolautbruddet. Jeg husker hvor jeg var – de fleste i Liberia gjør det.

Jeg var i en landsby i bushen for å undersøke og behandle mennesker for elveblindhet, en sykdom som spres via fluebitt.

Det verste med elveblindhet er at det kan gjøre folk blinde. Jeg husker en landsby hvor mer enn fem mennesker hadde blitt blinde. Sykdommen medfører også hudirritasjon og smerte – jeg har sett mennesker klø seg til blods.

Når vi hørte nyheten om ebolautbruddet stoppet vi alt vi holdt på med – jeg visste umiddelbart at vi måtte. Ingen kunne jobbe, selv om pasientene våre trengte behandlingen vi gav dem.

Vi var redde fordi vi visste hva ebola var. Å behandle mennesker for elveblindhet innebærer blod, injeksjoner og medisinske tester. Folk var i fare for å bli smittet og vi kunne ikke ta slike sjanser.

Det føles godt å være i stand til å behandle pasienter igjen, fem år etter. Forrige helg var jeg i River Cess-regionen – en fire timers kjøretur på avsidesliggende veier sørvest for hovedstaden Monrovia – hvor forekomsten av elveblindhet er høy.

Der møtte jeg Sia Tamba (på bildet under), en mor som var blitt diagnostisert med elveblindhet og som var bekymret for at barna også var smittet. Hun ble utrolig lettet når den åtte år gamle sønnen hennes, Solmo, testet negativt. Slike historier demonstrerer at behandlingen virker, og at barn i dag ikke trenger å lide slik som foreldrene og besteforeldrene gjorde.

Jeg så mange mennesker lide på grunn av ebola i Thinker Village nær Monrovia hvor jeg bor – inkludert tanten min. Det var en forferdelig tid. Vi var konstant redde for at noen skulle bli syke, og at vi ikke skulle være i stand til å hjelpe dem. Det tok tid før vi turte å være nær hverandre igjen etter at den største risikoen var over – alle var veldig bekymret.

Når tanten min ble bedre var vi nødt til å erstatte alt i huset hennes ettersom vi var redde for smitte. Vi måtte brenne madrasser og gardiner og sørge for at alt var nytt.

Sammen med kollegaer fra Sighsavers jobbet jeg med internasjonale medisinske team under utbruddet for å undersøke for ebola. Alt måtte vaskes – sykehus, hjem, mobile klinikker. Det var utrolig viktig at ebola-triagen ble fulgt. Vi måtte gå gjennom alt om og om igjen for å forsikre oss om at det ikke var noen risiko.

Alle var redde for sykdommen da vi et år senere reiste tilbake for å behandle elveblindhet i områder som River Cess. Vi måtte gjenoppbygge helsesystemer som var fullstendig ødelagt, og øyehelse var en prioritet ettersom en av bivirkningene ved ebola er en tilstand som kalles uveitt og som forårsaker betennelse i øye som kan påvirke synet. Mange mennesker led og trengte hjelp, men det var også frykt. Folk hadde vanskeligheter med å stole på andre.